- HMS-regimet i Nordsjøen er selvbedrag

Tjelmelands tre konklusjoner: Det er lite som tyder på at denne måten å drive sikkerhetsarbeid på har noe risikoreduserende effekt. Ansvaret for felles usikkerhet er blitt skjøvet over på språkløs handling. Regimet har utviklet selvrefererende mekanismer som gjør det svært motstandsdyktig for kritikk.

Av Alf Inge Molde

I snitt har det skjedd én dødsulykke annethvert år på faste installasjoner på norsk sokkel siden 1979 - uten endringer i verken positiv eller negativ retning. Ser man på alvorlige personskader har det ikke vært reelle forbedringer i perioden fra 1983 og frem til definisjonen på hva som er en alvorlig personskade ble strammet inn i 2002.

- Det nevrotiske forholdet til sikkerhet er for stort. Hvis det hadde kommet noe godt ut av det hadde det vært en ting, men i dag har vi et stort fokus uten forbedringer. Vi har et inntrykk av at alt har blitt tryggere, uten at noe tyder på at det er sant, sier doktorgradstipendiat ved Universitetet i Bergen, Tore Tjelmeland, til Petro.no.

Les også: Omdefinerte seg til bedre skadestatistikk

Tjelmeland begynte som industriklatrer i 1995, og gikk senere over til å bli stillasbygger - et yrke han beskriver som verdens stolteste. I løpet av sine tolv år i Nordsjøen har han også vært sikringsleder med hovedansvaret for sikkerheten til sitt team i Stillasservice AS, hvor han jobbet størstedel av perioden.

Overrasket over resultatet
I likhet med folk flest hadde Tjelmeland et inntrykk av at sikkerhetsnivået i oljeindustrien blir stadig bedre. Han var imidlertid grunnleggende skeptisk til sikkerhetsregimet han møtte i hverdagen, og hadde det som utgangspunkt da han i 2002 gikk i gang med en hovedfagsoppgave om sikkerhetsarbeidet på faste installasjoner i Nordsjøen.

Hovedoppgaven gjorde han ferdig i 2005, og i 2006 fikk han et fireårig stipend for å skrive en doktorgradsavhandling om samme tema. Han innrømmer at han er overrasket over resultatet av forskningen.

I perioden fra 1976 til 1978 var det ti dødsfall i forbindelse med arbeidsulykker på faste installasjoner. Frekvensen var også langt høyere på 1970-tallet enn det var på begynnelsen av 1980-tallet. Noe skjedde.

Kilde: Tore Tjelmeland.

- Industriarbeideren skillelinjen, ikke Kielland-ulykken
Mange regner Alexander L. Kielland-ulykken i 1980 som et skillepunkt, og opererer med før og etter ulykken når de beskriver sikkerhetsnivået i Nordsjøen, sier Tjelmeland. Årene før og etter ulykken var også begivenhetsrike, og de forskjellige aktørene i bransjen har forskjellige forklaringer på den plutselige forbedringen som fant sted.

- Når Petroleumstilsynet, eller Oljedirektoratet den gang, forklarer hvorfor sikkerhetsnivået ble bedre utover på 1980-tallet, sier de at det skyldtes innføringen av internkontroll-regulering. Oljeselskapene er på sin side overbevist om at deres styringssystemer er grunnen, og fagforeningene hevder at det skyldtes deres økte innflytelse, sier Tjelmeland.

Selv har han ikke tro på noen av forklaringene, av den enkle grunn at tiltak innført utover på 1980-tallet ikke kan ha forårsaket endringene på 1970-tallet, sier han. Tvert imot tror han at det var norske industriarbeideres inntog som sørget for en sikrere bransje.

- Fram til slutten av 1970-tallet var sokkelen dominert av amerikanske ledere og spanske, portugisiske og meksikanske arbeidere. Men på slutten av 70-tallet kom norske industriarbeidere inn for alvor. Disse tok med seg sine måter å jobbe på og sine vurderinger av hvordan arbeidsplassrelasjonene bør være, sier Tjelmeland.

- Og jeg er overbevist om at disse vurderingene var preget av den norske arbeidslivsmodellen som utviklet seg i etterkrigstiden, der arbeidstakerne hadde stor innflytelse over arbeidsplassen. Det er også godt dokumentert at de utenlandske arbeiderne hadde svært dårlige lønns- og arbeidsvilkår, legger han til.

Forbedringen kom på det han mener er en usannsynlig periode. Fra 1976 til 1979 eksploderte arbeidstimene på sokkelen fra knappe fem millioner til 15 millioner - samtidig som byggingen av Statfjord. Perioden var full av konflikter og mangelfull kontroll, og den bedrede sikkerheten kom lenge før Statoil og Hydro ble operatører på sokkelen.

Illustrasjonsfoto: Keppel

Ironisk at HMS-arbeidet markedsføres mot land
En sammenstilling av det fallende antallet alvorlige personskader og antall utenlandske arbeidere på sokkelen i perioden 1979 til 1981 bekrefter tesen.

Tjelmeland mener derfor det er historiens ironi at sikkerhetsarbeidet i Nordsjøen markedsføres mot landindustrien som spesielt vellykket.

Etter Bravo-utblåsningen i 1978 ble det satt i gang et stort forskningsprosjekt. I oppsummeringsrapporten etter forskningsprosjektet som kom ut i 1983, kalt "Sikkerhet på sokkelen", skriver forfatterne Kårstad og Wulff at "... klarer man å holde det lave antall arbeidsulykker som nå skjer på sokkelen, så vil trolig folk flest være enig i at nivået ikke er urimelig høyt. Helt fri for denne typen ulykker blir man aldri."

- Noe slikt vil verken Petroleumstilsynet eller oljeselskapene sagt i dag, sier Tjelmeland.

Utover på 1980-tallet og 1990-tallet ble det et stadig større fokus på personskader - som til slutt kulminerte i en null-visjon. Dette gjelder alt fra rusk i øyet til alvorlige personskader. Teorien mange oljeselskaper har operert etter er den såkalte "ulykkespyramiden", som sier at jo flere mindre personskader, jo større er potensialet for alvorlige personskader og, til slutt, storulykker hvor hele installasjoner kan gå i luften.

I statistikken ble hendelsene sauset sammen, og hver gang det totale antall personskader gikk ned, har det vellykkede sikkerhetsarbeidet fått æren. I perioder med en liten økning har det imidlertid blitt skyldt på en eventuell økning i aktivitetsnivået.

- Men det er ikke sikkert at de samme tingene som forårsaker en forstuing kan forårsake eksplosjon. Statistikken viser også at det ikke er slik at det blir færre alvorlige skader og dødsulykker i perioder der antall registrerte bagateller går ned, sier Tjelmeland.

På 1990-tallet ble det i snitt rapportert inn rundt 600 personskader per år. Rundt 570 av disse dreide seg om mindre alvorlige hendelser som forstuing, rusk i øynet og kutt i fingeren. De resterende 30 havnet i kategorien for alvorlige hendelser.

- Ingen sammenheng mellom personskade og storulykke
- Statistikken gir i utgangspunktet informasjon om innrapporterte bagatellskader, men gir null informasjon om risikonivået på sokkelen. Det har vært et altfor stort fokus på småhendelsene, mener Tjelmeland.

Hva er så galt med dagens HMS-regime? Ifølge doktorgradsstipendiaten forholder industrien seg i dag til et regelverk fra Petroleumstilsynet som beskriver resultatet av arbeidet, altså at det ikke skal være fare for liv og helse, framfor å fortelle hvordan man skal oppnå dette. 

Illustrasjonsfoto: Linjebygg Offshore

 

Dermed blir det oljeselskapenes oppgave å finne veien til målet. Men oljeselskapene gjør det samme som Petroleumstilsynet og snur seg mot sine leverandører med samme krav; arbeidsoppgavene skal utføres på en måte som eliminerer all risiko. Da blir det opp til leverandørene og enkeltpersoner å finne ut hvordan dette gjøres.

- HMS-ambisjonsnivået har bare økt, noe som gjør det mer og mer ubehagelig å sitte med jobber som faktisk innebærer en risiko. Det er lett å formulere et risikofritt språk, innvender han. Men det passer ikke nødvendigvis med virkeligheten.

- Ingen stilte spørsmål
Situasjonen gjør at man får et system der det å kunne argumentere godt for sikkerheten innenfor oljeselskapenes logikk er en forutsetning for å få innpass, noe som igjen fører til et overdimensjonert fokus på detaljer. Det går nemlig ikke an å eliminere risikoen fullstendig for alle arbeidsoppgaver, mener han.

Tjelmeland bruker seg selv som eksempel. I forkant av en klatrejobb var det alltid møter om sikker jobbanalyse hvor man diskuterte arbeidet, noe han i grunnen mener er fornuftig. Likevel var det ingen som i løpet av de tolv årene han jobbet i Nordsjøen stilte spørsmål ved hvordan han utførte jobben sin.

- Risikonivået relativt lavt
- Grunnen er at de ikke sitter med kunnskap om jobben. De har bare en matrise å forholde seg til som sier at det er en mulighet for at man kan falle ned og dø. Som sikringsleder hadde jeg hovedansvaret for sikkerheten, og min jobb var først og fremst å fremstå som troverdig og seriøs. Det gjorde man ved å ha et stort fokus på bagateller, sier Tjelmeland.

- Risikonivået på faste installasjoner på norsk sokkel er relativt lavt. Det skjer ikke så veldig mange ulykker, det er det viktig å få med seg. Men det er ingenting som tyder på at det har blitt bedre de siste 25 årene, legger han til.