Mye skrik, lite gull

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Grunnlaget for interessen er det utvilsomme potensialet for hydrokarboner sokkelen besitter. Ifølge en undersøkelse The US Geological Survey (USGS) gjorde i 2008, er det sannsynlig (AU Probability, Mean) at området inneholder 11 milliarder fat olje, 380 billioner kubikkfot (11 billioner kubikkmeter) gass og to milliarder fat kondensat, mens oppsidepotensialet er to til tre ganger større. Så hvorfor skjer det ikke mer?

Svaret er sikkert så enkelt at mesteparten ligger i den såkalte Øst Barents Provins 1050, hvilket vil si enten i det omstridte området mellom Norge og Russland, eller i russisk sone. Noen leting i den 185.000 km2 store omstridte sonen, området mellom medianlinjen (Norges krav) og sektorlinjen (Russisk krav), blir det ikke før enten delelinjesaken er avgjort eller en ressursdelingsplan foreligger. Man skulle tro at med ressurser på mellom 11,9, slik amerikanske EIA anslår, og 47,8 milliarder fat oljeekvivalenter, slik russerne tror, skulle det være insentiver nok til å få i stand noe, men forhandlingene har foregått siden 1970.

Snøhvit, Goliat og elefantmangel
På den norske delen av Barentshavssokkelen er det boret 80 letebrønner, og gjort 31 funn. Oljedirektoratet (OD) estimerer at området kan ha rundt 5,7 milliarder fat oljeekvivalenter, men så langt er ikke forventningene innfridd. Fasiten viser at et gassfelt, Snøhvit, er utbygd, og et oljefelt, Goliat, er godkjent utbygd, kontrakter er tildelt og produksjonsstart satt til 2013. Godkjenningen av Goliat var det eneste som skjedde i 2009. Ingen nye letebrønner ble påbegynt, selv om Oljedirektoratet har meldt at funnene i både Nucula (7125/4-1) og Obesum (7222/6-1) skal følges opp.

Aktivitetsnivået er i noen grad forståelig, da letingen har foregått siden 1980 uten at noen elefanter har blitt funnet. Fremdeles er mesteparten av området som jomfruelig å regne, men med mindre noen gjør et stort funn, vil interessen kjølne. Avstandene til infrastruktur og markeder gjør at mindre funn er mindre interessante, ettersom logistikken for eventuelle gassfunn er kostbar på grunn av lang avstand, LNG-markedet er i beste fall usikkert, og kun det største oljefunnet hittil har forsvart en stand-alone utbygging.

Entusiasmen lokalt har også avtatt, etter at Eni fikk politisk godkjenning for å produsere offshore heller enn å ta brønnstrømmen til lands. Det siste alternativet ville skapt muligheter for lokalsamfunnet, men nå må de nøye seg med smuler.

Slik ser bakteppet ut i 2010, året Forvaltningsplanen for Barentshavet Lofoten skal revideres.      

Nye lodder, nye gevinster?
Det mest omdiskuterte temaet i arbeidet med ny forvaltningsplan handler ikke om Barents, men om områdene Nordland VI, VII og Troms II, arealene utenfor Lofoten og Vesterålen. Vi går ikke inn på den her, men nevner heller det som kan bli endret for selve Barentshavet:

- Kystsonen: Beltet mellom 35 og 50 km fra land er i dag stengt, men en åpning skal vurderes på ny.

-  Eggakanten: Området var fredet ut forrige stortingsperiode, fra kanten av Tromsøflaket og nordover, men kan nå bli åpnet.

Allerede 15. februar i år skal rapporter fra Overvåkningsgruppen, ledet av Havforskningsinstituttet, og Risikogruppen, ledet av Kystverket, inn, mens rapporten fra Faglig Forum, ledet av Polarinstituttet, skal inn 15. april. Deretter blir det høringsrunder om det faglige grunnlaget fra rundt 25. april og fram til 25. juni, med innlagt Høringskonferanse 1.juni. Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding innen utgangen av året.

Uansett, interessen for Barents er fortsatt høy. I 21. konsesjonsrunde har 137 blokker blitt nominert av selskapene, hvorav 61 har blitt nominert av mer enn ett selskap. Det er særlig arealene i Bjørnøya Sør, rett nordvest fro Snøhvit, sørlige deler av Bjørnøya Øst, Lopparyggen Øst og sørlige deler av Nordkappbassenget som har fanget selskapenes interesse. Selve utlysingen kommer i løpet av våren, med tildelinger planlagt våren 2011.

I januar ble det også tildelt tre nye områder under TFO 2009: PL 563; blokk 7119/6 og 7120/4 nordvest for Snøhvit. Her ble Lundin operatør. PL 564; blokk 7123/4, med OMV som operatør. PL 518b, blokkene 7121/7, 8, 9, 10 og 11, med Dong som operatør.

Intet nytt fra Østfronten
På russisk side har det etter hvert blitt langt mellom drammene. Fra Shtokman-prosjektet er det etter hvert meldt så mange utsettelser, at de fleste etter hvert konkluderer at produksjonsstart er "utsatt på ubestemt tid." Prosjektet har vært glimrende voksenopplæring for russiske ingeniører, som gjennom flere anbudsrunder har fått satt seg grundig inn i vestlig offshore olje- og gassteknologi, og det helt uten å gi fra seg reserver. På toppen av dette, har de fått Statoil og Total til å finansiere teknologiutviklingen for feltet, igjen uten å gi eierskap til ressursene. Om noe lukter her, er det ikke Shtokmangass. Så har da også vestlig entusiasme for Russland avtatt de siste årene, etter at den ene etter den andre har brent fingrene.

Dermed er Prirazlomnoye det eneste offshorefeltet i russisk Barentshav som er i ferd med å realiseres, og det med 100 prosent statlig eierskap; Gazprom og Rosneft.

Denne saken er hentet fra vårt magasin PetroNews. Les mer om saken her.